Stor blandt små / Worship Hula Ministry

Satt og ventet på toget til Shin-Imamiya då det ut av det blå (skolen rett ved) strømmet en hel haug med elever ut og inn på stasjonen. Det ble trangere og trangere, men eg hadde sitteplass på en benk, så tenkte ikke så mye over det. Like før toget rullet inn på stasjonen reiste eg meg opp og gjorde meg klar. I det eg står oppreist merker eg at hun som står ved siden av meg ser opp på meg, hvisker noe til venninnen, og begge ser opp på meg. For for første gang følte eg meg som en kjempe. Det å kunne være den ene som går med flate sko og e allikevel et hode høyere, ha full kontroll og utsikt over alle :-P Liker det egentlig sånn når eg tenker meg om (!), men som oftest e de fleste på min høyde pga svært høye heler på skoene sine :-P

Fra Shin-Imamiya tok eg toget videre til Takarazuka for å være med på HulaHula (dansen)kveld på ungdomsmøtet. Var mange eg husket igjen der fra forrige gang og endel av vennene eg har fått der (blant annet en dykkebuddi :-D!!).
Då hon som skulle lede Hulahula greiene kom, ska eg ærli innrømme at mine fordomsfulle tanker raste gjennom hode på løpende bånd. Som sagt, hon var ikke akkurat det peneste ansiktet. Men då hon startet å danse... Musikken, bevegelsene og personligheten gjorde et sterkt inntrykk! Det gikk ikke lenge før tårene presset på. Hon la hele sin sjel i det! Eg kjente igjen melodien på sangen hun danset til, uten å forstå ordene, men når hon danset var det som at man forsto alt allikevel. Det var helt spesielt! Eg og en til satt og snakket om det etterpå, og vi kom frem til at man så henne i et helt nytt lys, det hadde gjort slikt inntrykk. Det er sånne personer eg merker inspirerer meg.

Litt humor hadde vi og, for senere på kvelden var det vår tur til å prøve. hehe... Syns vi var ganske flinke, siden det var første gang de fleste av oss prøvde.

Uten om dansingen hadde vi sang og andakt og. Det ble snakket om Adam og Eva og hvordan alt ble skapt. På mannens og kvinnens rolle som individ og i ekteskap.
Under dette fikk eg vite at her i Japan er forholdet til familen sterkere enn forholdet til sin ektefelle. Så hvis man hadde et problem, gikk man ikke nødvendigvis til sin ektefelle, men helst til sin familie for å få hjelp. Jeg fikk og vite at når en kvinne får barn, vil kjærligheten i til sin ektemann (i de fleste tilfeller) falle ned til 10%. Dette støtter oppunder det jeg har fått høre i egnelsk undervisningen eg har med japanske kvinner. (Så skal det jo sies at eg har kun en mann i engelsk undervisning og resten kvinner fordelt på 4/5 klasser) Men uansett... I engelskundervisningen hadde vi et kapittel kalt "Love". Og vi kom inn på det temaet om kjærlighet til sin kjæreste eller mann. De fleste som var gift nevnte då at kjærligheten deres til mannen var nesten borte. Dies rekkefølge var: 1. Barna 2. Familien og 3. Mannen. Jeg synes det hørtes litt rart og trist ut og spurte hvorfor. For å kunne forklare det, manglet de endel i det engelske ordforrådet, så vi droppet den saken. Men i dag fikk eg altså svaret. Her er som nevnt familienbåndet sterkere enn ekteskapsbåndet. Dette har gjerne med lange tradisjoner og kultur å gjøre, men man ser det i mange land i vesten og.

Her er og noen bilder fra ungdomsmøtet. ;-)