USA

No e det lenge siden eg har skrevet noe på denne siden. Og grunnen til det e at eg ikke har vært helt på topp i det siste. Fikk vite for ca 3-4 uker siden at min amerikanske mamma (var utvekslingsstudent hos denne familen), som er kreftsyk, ikke hadde mer en et par uker igjen å leve. Legene stoppet all behandling og ga henne kun smertestillende slik at hun ikke skulle lide. Debbi, som hun heter, har hatt kreft i mange år og vi trodde ikke hun skulle leve så lenge som hun gjorde, men hun var utroli gla i livet. Vel, så kom telefonen lørdag 3 nov. (for dere i USA og Norge: fredag 2 nov.). Dagen eg hadde håpet aldri skulle komme kom. Eg fikk ordnet med billetter og fløy til Ohio neste dag.
Gud var med meg og hjalp meg hele veien til Ohio. Grunnen til at eg sier dette e fordi at det som skjedde på flyplassen hadde aldri skjedd hvis ikke en en høyere makt hadde en finger med i spillet. Eg kom på flyplassen og alt gikk som det skulle. Flyet var i rute og vi hadde begynt å boarde. Vel plassert i setene våre og dørene lukket begynte kapteinen å snakke. "We don't now if this is just a drill or if we really have a leak in engine 4, but we have our men on the ground, checking it out". Første halvtime gikk og vi begynte å lure på ka som egentli skjedde. Tidspunktet for avreise ble utsatt og utsatt og etter 4 timer inne i varmt fly, fikk vi beskjed om at flyet ble utsatt til neste morgen. De hadde funnet ut at det var lekaskje, men ikke hvor i motor nr.4 den kom fra. Typisk for meg. Eg måtte være i USA på søndagen ettersom på mandagen skulle det være calling hours i kirken (folk kan komme å si farvell med den døde. Åpen skiste og sånt). Eg e vanligvis ikke en person som griner offentlig, men under den svært følsomme situasjonen eg var i, greide eg ikke å la være. En av flyvertinnene så dette og spurte meg ka som var galt. Eg forklarte hele situasjonen og på et underligvis, etter å ha appelert til høyere hold innenfor flyselskapet, fikk de meg med på et annet fly med et annet flyselskap. No tenker sikkert noen at det e jo ikke vanlivis et problem, men akkurat denne dagen var det litt av en bragd. Mens vi satt på flyet fikk vi nemlig vite at ingen kom med andre fly den dagen ettersom alt annet var overbooket og utsolgt. Hele flyet på litt over 400 personer måtte altså stues inn på hotell. Det vil si at eg var den eneste av litt over 400 personer som fikk fly allikevel. Kem som sa fra seg plassen sin for at eg skulle få reise vet eg ikke, men eg e den personen evig takknemli. Det viste seg og at på flyet over havet fikk eg reise business klasse. (Der får man foresten duk på bordet før vært måltid og eg fikk steak til middag. Fikk naboen sin og, for han sutret sånn over at han ikke fikk den rette type steaken så han ville ikke ha sin. Setene kan foresten ligges nesten helt ned og, og de har sånn fot støtte) I det hele tatt eg var kjempe heldig og Gud passet ekstra godt på meg gjennom hele turen og hele uken i begravelsen. Eneste var at flyturen ble litt lang: Osaka - San Fransisco - Chicago - Cleveland.

Det var kjempe kjekt å komme til USA igjen. Eg bodde hos min bror (han e utvekslings student der no på samme sted som eg var), og var med min familie om dagene. Begravelsen var ganske fin og full av liv, akkurat som Debbie var og ønsket at det skulle være. Det kom rundt en 200-300 i begravelsen hennes. Hun e en person alle likte og var gla i. Og hun selv hadde hjerterom for alle! Merker eg savner henne enormt mye. Husker eg satt og tenkte at no måtte hun våknet. Det bråkte jo sånn rundt henne at det måtte no garantert vekke henne opp. Tenkte at eg skulle gitt mye for bare en siste klemm. 2 uker før hun døde greide hun ikke å snakke lengre pga svulsten på hjernen. Husker de siste ordene hun sa til meg var "I love you". De ordene kommer allti til å være med meg. Ble så utroli gla når eg fikk et kors som var Debbie sitt og en flott skrin til å ha det oppi. Debbie ønsket at eg skulle ha det, sånn at eg hadde noe å minnes og. Både Debbie og familien hennes e helt fantastisk og det merkes på alle måter. Gleder meg til eg skal tilbake i Mai og være med i Kates bryllup (Kate e den mellomste datteren til Debbie og Tom). Alle de gode minnene mine har surret rundt i hode mitt de siste ukene og selvom det bare e 2 dager siden eg kom tilbake til Japan, merker eg at eg savner Hudson, Ohio.